Kumulasjonsgrense

En kumulasjonsgrense setter tak på samlet offentlig støtte ett prosjekt kan motta, uttrykt som en andel av støtteberettigede kostnader. Den teller hvert forvaltningsnivå sammen (føderalt, provinsielt og kommunalt i Canada) og den gjelder prosjektet, ikke programmet.

Poenget er at programmene ikke vet om hverandre. To byråer kan hvert finansiere 50% av det samme prosjektet i god tro, og kumulasjonsbestemmelsen er det som hindrer at et prosjekt blir fullfinansiert av det offentlige gjennom separate søknader. Mottakeren har plikten til å opplyse.

Opplysningsplikten er løpende, ikke en engangserklæring ved søknad. Ny støtte mottatt underveis må rapporteres, og den praktiske virkningen er at et senere tilskudd kan redusere et tidligere. Organisasjoner som søker bredt og tar imot alt, oppdager grensen i etterkant.

Å overskride den utløser en reduksjon av gjeldende tildeling eller tilbakebetaling av det som allerede er utbetalt. Revisorer sjekker det, og kontrollen er lett: andre finansiørers offentlige tildelingsregistre er søkbare, og beløpene står i dine egne bøker.

Det påvirker også strategien. Der en kumulasjonsgrense ligger på om lag tre fjerdedeler av støtteberettigede kostnader, finnes det et fast beløp offentlige penger tilgjengelig for et prosjekt uansett hvor mange programmer det vinner, så den andre søknaden kan være bedre rettet mot et annet prosjekt enn mot det samme.